edible selby

 

På Nordishavet
ved de store banker
tok vi på et kvarter
torsk til et ferskt måltid.
Vi åt den en time efterpå,
og de store, snehvite skiver
var krøllete og stive
der de lå som fajancer
på fatet.
Dette kjøtt
var hårdt og frydefullt
og sprellet mot ganen.
Vi overgjøt det
med smeltet smør
og pepret
forsiktig.
Dertil leveren!
Kokt i eddikvann,
saltet, pepret.
Aldri så jeg på norsk båt
frommere mannskap.
Nordishavets dybde og
uhyre mysterier
smakte vi der.

Ved Stureplan i Stockholm
åt jeg et torskehode
så stort som et syvårs barn,
rykende varmt
og med iskoldt Jägarebrännvin
og ungt øl.
Det torskehodet stirret på mig
som et fakultet.
Derpå spiste jeg det:
Tungen, nakken,
det ufattelige bak øynene,
hjernen!
Jeg skrek
da jeg spiste dette.

I Würzburg
åt jeg en karpe, blau gesotten,
i dens eget fett. Den passerte ganen,
streifet tårekjertlene
og gikk i et lynglimt
gjennem hjernen.
Til det drakk jeg Mosel.
Under dette måltid var jeg
bevisstløs.

La mig ikke fortie
et måltid i Freiburg
av hvite vinbergsnegler,
flytende i fett og hvitløk,
skyllet ned i en åpen
vin fra stedet.
I den vin smakte man
jordbunn, sol,
regnvær og sten.

I Venezia
spiste jeg
fiskesuppe av blåskjell,
østers, reker, hummer,
albueskjell, scampi, blekksprut, sjøhest
og flere slags fisk,
satt sammen som det fineste
immaterielle mosaikkarbeide
fra byen Ravenna.
Der spiste jeg også
en languster -
et halvkilos stykke
snehvitt og rosenrødt
krepsedyr.
Salat. Vin. Olje. Citron.
Ved dette måltid
mistet døden sin brodd.

På vestsiden
av Apeninnene
i en fiskerby ved navn
Comoglie
fikk jeg samme år en
in salato del mare
av kolde, sprøstekte reker
blekksprut
små som vårens blåveis!
stekt på spidd
bitte små fisk stekt i olje
blåskjell, ukjente muslinger
stekt i olje, men koldt
med saften av en citron
krystet over sig
ramsalte oliven og hvitvin!

Aldri var jeg mere ophisset
enn ved dette måltid.
Bannende
sprang verten i kjelleren
og fylte min vinkanne
gang efter gang.
Derpå:
Stekt. blandet småfisk
med hvittingkjøtt
og rovdyrhoder.
Salat. Ost.
Sort, arabisk kaffe.
Ferskener med brennevin.

I innlandet
Siena, bak domen
åt jeg fra spidd
oksekjøtt
dryppende, rødt
tomater, olje, citron
rød vin
ost
Bel Paese
og en ubeskrivelig
røkt fåreost
fra fjellene.
Denne middag kostet mig
min forstand.

Jeg har også en gang
i Pisa
fortært en indrefilet
svidd av levende ild utenpå
og rød som det flammende
helvete innvendig.
Bistått av en liter
gammel Chianti
undlot den ikke å nedsenke mig
i sløvsind
uten evne til å tale sammenhengende.
Til den sortviolette
kaffe:
myke valnøtter, frukt
ferske dadler, fiken
og mere kaffe
for å gjenvinne
den tapte balanse.

Ai, men jeg glemmer
de enklere gleder:
rett og slett
kastanjer
i en liten fjellby,
og fårekjøtt i glørne
lukten av brent tre,
hvitløk, tomat og olje!
Pærer og
vin fra landsbyen.
Så enkel mat
rystet ofte mitt hjerte.

Levende skalldyr
åt jeg fra vogn
i Napoli,
fikk dem i hånden,
åpnet dem med kniv,
presset citron over dem
og drakk dem
ut av skallet,
ustø på føttene
av salighet.
Som saltvann, vind
og stjernenetter
smakte dette.

I Rom har jeg engang
nydt en artisjokk
hvorpå alt var spiselig.
Den var som kjærligheten.

Skoldhet lutefisk,
hvit som Hardanger-
jøkelen
gjennemsiktig, skjelvende
klar
badet i smør, engelsk sennep og pepper
åt jeg i ti dager
hos skalden Gabriel Scott
med øl og sprit.
Lutefisken
var som en lavine
gjennem mitt hode.

Videre har jeg
i et gamle, regvåte Norge spist
de to ting
som har opphøyet
landet
til kulturnasjon:
Rakørret og
gammelost.
Mat for hertuger og frie bønder!

Ofte åt jeg også i mitt
fedreland:
Selvfisket fjellørret, rå,
filert, med fjernet ryggrad,
bare en natt gammel,
tilbragt i salt, pepper,
sukker, salpeter
og et hav av dill,
til frokost.
Eller avkokt, med
nye poteter (i dill!)
med agurksalat
og smeltet smør.
Ofte drev det tårene
frem!

Meget av den livets
metafysiske uhygge
som ellers
omklamrer vår eksistens
har jeg siden for kortere
stunder fordrevet
ved hjelp av
lutefisk.
Hvilken lykke er det ikke
å ha en fordøyelse som min!

- Jens Bjørneboe, Om steder på jorden og mat jeg liker